Ikke en vinter til på Nedstrand

«Ikke en vinter til på Nedstrand!» Dette var morens uvanlig bestemte ord etter åtte års slit på en avsidesliggende gård, med like mange barn og enda flere dyr, uten strøm eller innlagt vann, sier forfatteren av denne boken med samme tittel. Her forteller hun om en oppvekst som sikkert ikke skiller seg fra så mange andres i årene etter krigen. En verden før fjernsynet, datamaskinen og hurtigbåten ble en naturlig del av hverdagen. Tross dette, var barnesinnet så mye annerledes den gang? Vil ikke barn alltid være barn, med åpenlys veksling mellom gleder og sorger, lengsler og behov, samhold og savn, sinne eller redsel, selv om rammene for tilværelsen endrer seg? At boken første gang ble utgitt i Kulturminneåret 1997 var nærmest en tilfeldighet. Den handler først og fremst om mennesker. At Ingeborg Skålnes Andersen, forfatterens mor, døde samme år i en alder av 86, må betraktes som et skjebnens sammentreff. Hun var en av de siste sliterne i vår tid og vil bli husket for sin ukuelige optimisme, nesten selvutslettende nøysomhet og ydmykhet. Takk, var typisk nok hennes siste ord på jorden. Denne beretningen er tilegnet henne.